tid

Vært her oppe 1 uke nå, utrolig hvor fort det går.

Går bedre etter at skolen begynte forrige onsdag. Vi er ca 26 stk i klassen, 4 gutter og 22 jenter. En gjeng veldig forskjellige personer, så vidt jeg har skjønt.  Og er i klasse med en fra Heggedal, utrolig!

De første 2 dagene gikk til litt ble-kjent-runder, i tillegg til at vi fikk en oppgave som skulle leveres fredag, 3 bilder som skulle presentere fotografen, ellers var oppgaven helt fri. var spennende, og en morsom utfordring, men relativt vanskelig.

Idag har et år gått, jeg skjønner ikke hvordan det har gått så fort. Savnet er der fortsatt, og idag ganske stort, så like greit at jeg har fri, men må før el siden komme meg ut en tur

t-town

hei,

Da var jeg fremme i Trondheim natt til igår, etter en 7 timer lang tur oppover med flyttelass. Bange anelser nå, og relativt engstelig, men satser på at det går seg til iløpet av de neste dagene. fadderuka startet opp onsdag som var, så blir med på det jeg får med meg, så starter skolen på onsdag.

Foreløpig er det sånn:

Jeg lengter noe vanvittig,
etter å være i kjente omgivelser
etter å være i en by jeg kjenner, en by jeg vet hvor jeg skal i
etter å høre til et sted, ha et liv et sted

men mest av alt,
jeg lengter noe sinnsykt etter å ha folk rundt meg som kjenner meg,
som ser meg for den jeg er
Jeg savner Kim og Martine mer enn ord kan beskrive,
og skulle gitt utrolig mye for å være sammen med de 

1 uke igjen

1 uke igjen til jeg drar nordover, og 12 dager til skolestart.

Åssen har det seg sånn, at når man vil tida skal gå sakte så går den ekstremt fort, og omvendt? Føler at den siste uka har gått i et helt vanvittig tempo, og det er plutselig bare 7 dager til jeg reiser, skulle ønske det kunne ro ned litt.

Ikke misforstå, joda, gleder meg til å begynne på noen år på NKF, men samtidig, blir i en helt ny by som jeg ikke kjenner, med en masse folk jeg ikke kjenner, og tror det jeg gruer aller mest for, er å reise fra kjæresten, og bestevenninna mi:(

Året har gått i et kjempetempo, med jobb, jobb, og mer jobb. Jeg har funnet 2 venner jeg setter utrolig stor pris på, som jeg vet jeg kommer til å ha i mange år fremover, vi har gjort en god del syke prosjekter, alt fra fotografering med 4 liter melk på operataket, til fyllekvelder, til storshopping, til trøndelagstur, til tatovering, til bakesession utover natta og mye mer. Dette er minner for livet. Dette året, samt folkehøgskoleåret har dermed gått til å skape alle de venneminnene jeg ikke fikk på ungdomskolen og videregående, minner jeg trodde, frem til for 2 år siden, jeg kunne leve uten.

Jeg har oppdaget at uansett hvor mye og hvor ofte man gjentar, man trenger ikke andres godkjennelse, så gjør du det, til en viss grad i hvert fall. Uansett hva man sier, man trenger å vite at man settes pris på, og gjengen fra Sund, samt Martine, Marianne og Kim har bidratt til dette i en ekstremt stor grad, jeg har ikke ord for hvor stor pris jeg setter på dere, dere er rett og slett fantastiske!!!!! Kommer til å savne dere noe helt vanvittig!!!!!!!!!!

Men tror at det som skremmer mest, er at jeg vet ikke hva som venter der oppe? Nå skal jeg ut i voksenlivet, som student på høyere utdanning. Jeg skal gjøre noe jeg virkelig elsker, noe jeg tror jeg faktisk kan få til, men samtidig må jeg kunne ha et sosialt liv, jeg må komme meg ut av hybelen min, kunne få venner der oppe, gå ut, oppleve den byen som blir mitt hjem i de neste årene fremover, hvertfall det neste året, tar det litt som det kommer. jeg må kunne klare å skape meg et liv der oppe.....